Journal - Napló

Gjennom Serbia og Montenegro

Posted on September 11, 2009 at 9:30 AM

Vi sitter under et tre på bredden til elven Tisza. Vinden blåser, vi har spist frokost, badet, det er fine jenter her som spiller volleyball, kan livet bli bedre? Etter bare to dager på tur har vi ikke engang sett en brøkdel av hva denne turen vil kunne komme til å by på. En ting er sikkert, om vi kommer til å  fortsette med å finne steder og mennesker som vi har funnet her så vil dette bli en uforglemmelig reise.

 


Vårt første eventyr startet grytidlig den tredje dagen. Vi skulle få være med en hestekjerre 50 kilometer sørover til et show. Der skulle hestene hans delta i et forsøk på å spenne 30 hester framfor en kjerre. Det gikk, men de hadde riktignok mer enn en kusk til å passe på.  



 

 


Den kvelden fant vi et forlatt hus for å overnatte i. Bortsett fra atdet var litt trøblete å klatre opp i andre etasje så var det et perfektsted å sove. Vi startet tidlig neste morgen og etter bare fem minutterfikk vi vår første tur med nok en hestekjerre.


Vi ankom Beograd senere den dagen og dro til en Internett cafe for å se om vi ikke kunne finne en sofa å surfe på for natten. For de som ikke har hørt om couchsurfing så høres kanskje dette en smule underlig ut, men det er slettes ikke underlig. Couchsurfing, eller CS, er et nettsamfunn hvor folk kan tilby og be om overnatting hjemme hos hverandre. Du har en profil som sier noe om hvem du er, hvor du bor, hvilke tanker du har om det ene og det andre. Også kan andre gi deg referanser som du ikke har muligheten til å røre. Vi kontaktet noen CS'ere (som de kaller seg) i Beograd og fikk et tips om at det ville være et CS møte den dagen. Jeg så på klokka når jeg leste dette og oppdaget at de skulle møtes utenfor togstasjonen bare 15 minutter senere. Så jeg løp ut døren og forsøkte å finne frem i tide til dette stedet i en metropol jeg akkurat hadde ankommet i. Men det gikk bra. Vi ble i Beograd fire dager og fikk se hvordan to forskjellige CS'ere hadde det hjemme hos seg. Takk til både Marina og Marco!

 


En av dagene i Beograd dro vi til et nedlagt og forfalt badeland ved bredden av Donau. Vi hadde fått et tips om at dette var et arkitektonisk veldig spesielt byggverk og var ute for å ta bilder for Estelle. (Vi har et prosjekt på siden med en arkitekt i Budapest. Vi sender henne bilder av spesielle bygninger fra rundt omkring i verden som hun kan bruke som basis for en artikkel serie) Uansett, vi var ute for å ta bilder, men vi hadde litt problemer med å komme oss inn, vi lusket rundt bygningen lenge, kom oss omsider inn, det var kult og alt det der. Når vi var ferdig og hadde startet å gå hjem igjen så oppdaget Peter at han ikke hadde passet sitt lenger. Vi hadde vært overalt på det bygget og det passet kunne ha blitt mistet hvor som helst. Tja, vi gikk tilbake og startet å lete, lette overalt, men til ingen nytte. Etter en halvtime med leting overalt der hvor vi hadde vært resignerte vi og bestemte oss for å gå tilbake til der han hadde oppdaget at passet var borte. Der på bakken, åpent for alle å se lå passet. I holderen til passet hadde Peter firkløver som han hadde fått av sin søster da han reiste. Flaks flaks flaks.

 


Vi har så mange forestillinger om hvordan menneskene er på steder som vi ikke kjenner. Serbere for eksempel, av en eller annen grunn så jeg for meg at Serbere var veldig harde og uvennlige folk. Hvorfor? Kanskje fordi den eneste basisen for mitt bilde av landet er de reportasjene vi har blitt vist hjemme i Norge. De reportasjene har som regel omhandlet krig, elendighet og krigsforbrytere. Hvis man tenker seg om så forstår hvem som helst at Serbia har mer enn bare krigsforbrytere, men som regel tror jeg at man sjelden gjør det, man tenker rett og slett ikke over det. Vi er ikke bevist på alle de forestillingene vi har om hvordan mennesker er rundt omkring i verden. Dette er noe av det jeg liker best med å reise. De stereotypiske ideene vi konstruerer om hvordan mennesker er rundt om kring i verden blir utfordret konstant. De blir utfordret og de blir pulverisert. Jeg sier ikke at det alltid er et negativt bilde som blir erstattet av et som er positivt, det kan like gjerne være omvendt. Poenget er at vi baserer vår oppfatning av andre mennesker på falske antagelser. Min erfaring er at hvis man går inn for å utfordre disse antagelsene, så vil man veldig ofte oppdage at en forestilling om noe farlig vil bli erstattet av et minne av noe vakkert.  

 


Den dagen vi forlot Beograd var en lang dag. Vi kom oss ut av byen ganske greit, men kom ikke lenger enn femti kilometer før vi ble satt av et sted vi ble sittende en stund. Vi underholdt oss selv med å ta bilder med lang eksponering. Det var mørkt, det var ingen biler og vi var overtrøtte. Det ble noen morsomme bilder. I takt med at klokken tikket mot tolv og trafikken var i ferd med å dø ut fullstendig begynte vi å innse at sjansene våre for å få en tur til et ok sted vi kunne sette opp teltet vårt var små. Stedet vi haiket på virket ikke trygt nok til å legge se til å sove, så vi bestemte oss for å ta shift. Jeg skulle legge meg og sove til tre, så skulle jeg ta over for Peter og haike fra 3 til 6 mens Peter fikk seg litt søvn. Etter førti minutter så vekker Peter meg. Boran hadde stoppet for oss. Boran var en splitter pine gal fyr som tok oss rett til Uzize. Han kjørte alt for fort. Det eneste som var betryggende med Boran var at han var i førtiårene. Han hadde overlevd så lenge, da var vel sannsynligheten at han vil klare å komme seg frem på alle fire hjul denne gangen også. Når vi kom frem til Uzize inviterte han oss med opp til nattklubben sin. Der, i denne relativt lille byen, var det en fest som jeg aldri har sett før. Han sa vi kunne drikke så mye vi ville, han spanderte. Vi takket for tilbudet, men der og da var det bare en ting som sto i hodet på oss og det var et sted å sove.

 


Vi sto opp neste morgen rundt klokken ti. Noe som ærlig talt var i siste laget ettersom sola da hadde stått på teltet i to timer allerede. Å våkne opp i halvkoma fordi teltet er en sauna er ikke akkurat en god start på dagen. Så vi pakket teltet, gikk femti meter inn i skogen, bandt opp hengekøyene og hadde siesta til fire. Vi var på en bensinstasjon litt senere den dagen da vi oppdaget noe underlig. Det var merkverdig mange mennesker som gikk forbi oss, av veien og rett opp i skogen. Det virket ikke å være noe som helst der oppe så vi fant ut at vi måtte undersøke hva dette kunne være. Vi begynte å gå i samme retning som alle de andre. Etter en liten stund begynte vi å høre musikk i det fjerne. Vi forsatte og da vi endelig kom fram så viste det seg at der oppe i et åpent slettelandskap var det tusener som samlet seg til en folkemusikk festival. Det var horn, det var trommer, det var hele dyr på grillen og det var glade mennesker. Det var fest.

 


Mellom Zlatibour og Nova Varos lå er det en utrolig fin innsjø. Vi vet dette veldig godt ettersom vi har gått den på langs. Det eneste som var synd var alt søppelet som lå langs veikanten. Det er dessverre slik nesten overalt hvor vi har reist. Det er utrolig mye søppel. Spesielt mye plast. Kjøper du et brød, litt ost og et par tomater vil du veldig ofte få tre plastposer med på kjøpet. Kanskje til og med en fjerde som du kan ha de andre plastposene i. Det er helt sinnssykt at vi bruker plast så mye, et materiale som naturen sliter slik med.

 


Hvor lang tid det tar før noen plukker oss opp kan variere ganske mye. Det lengste vi hadde haiket på en plass innen Tessaloniki var litt sør for Prijepolje. Vi kom dit på en Søndags ettermiddag, byttet begge våre ostehøvler og gikk noen kilometer ut av byen for å finne et sted vi kunne sette opp teltet. Lite viste vi da vi sto opp at vi ikke skulle komme oss av flekken før klokken åtte den kvelden. Etter to timer med haiking så kommer en fyr opp til oss og sier  «Coffee?» Jeg hadde ikke tenkt på mye annet de to foregående timene, så jeg var mer en klar til å takke ja til det. Vi hadde en times kaffepause i skyggen, haiket et par timer til før vi igjen hørte «Coffee?» Som musikk for mine ører. Etter enda noen timer med fruktløs haiking ble vi invitert med på det som skulle bli dagens opplevelse. Pitbull terrier trening. Han hadde fire kamphunder. Den dagen skulle han ut for å trene sin beste hund. Det var en to ganger mester. Treningen var i grunn bare lek, men det var god trening. Vi dro ned til en elv like ved og kastet en tennisball som han ville svømme og hente. Hunden elsket det. Faktisk så virket det som om denne hunden elsket alt og alle som ikke lignet en annen pitbull.

 


Videre til Budva, Montenegro så har jeg to historier. En av dem omhandler et særdeles dårlig bytte, den andre en taxisjåfør. Bytte historien først. Vi hadde fått en tur med en hyggelig gammel mann som hadde insistert på å gi oss en diger to liters flaske med øl da vi forlot bilen. Vi hadde forsøkt å si nei takk men han insisterte virkelig og vi ble sittende med denne ølflasken. I motsetning til en del andre fra regionen så er ikke vi spesielt glad i store mengder øl til frokost, så vi bestemte oss for å forsøke å bytte ølen mot en flaske juice eller noe på butikken rett ved siden av. Dum som jeg var så gikk jeg inn i butikken uten å vise henne på vei inn at jeg hadde tatt med denne flasken. Kort fortalt så endte forsøket på handel med en tomhendt retrett. Jeg forsøkte å forklare situasjonen noen minutter, men siden gestikulasjon  var eneste kommunikasjons verktøy så gikk det heller dårlig.

 


Det tok ikke mer enn noen minutter med haiking etter dette før en taxi stoppet. Vi rusler over og forsøker å forklare at vi haiker og at vi ikke har penger til å betale for transport. Han svarer at det var null problem. Ingen euro sier vi. Null problem sier han. Vi fortsetter å insistere at vi ikke har penger til å betale for oss. Han fortsetter å insistere at det er null problem. Greit nok, så lenge det var avklart så satt vi oss inn sammen med han og en annen fyr. Når vi omsider kom frem til Budva viste det seg at han ville ha penger allikevel. Vi sa at han hadde fått de pengene fra den andre passasjeren og at vi hadde gjort det klart at vi haiket. Han begynte å bli sint og truet med å ringe politiet. Vi sa et det kunne han bare gjøre. Til slutt tror jeg han innså at han ikke kom til å få pengene sine. Vi hadde selvfølgelig bladd opp om situasjonen hadde eskalert, men slik den var så vi ingen grunn til å la oss bli herset med.

 


Menneskene vi møter underveis spiller en fantastisk stor rolle for hvordan reisen utvikler seg. Det beste eksempelet på det fra Montenegro var historien som startet med Roderick og Martha. De plukket oss opp i Budva på vei sørover mot Albania. Gjennom dem traff vi Albert. Han var en gammel venn av Martha som hadde de hadde tenkte å besøke på vei sørover mot Albania. Vi ønsket å finne noe arbeid i regionen. Ikke for å tjene penger, men for å lære noe. Så vi spurte Albert om å hjelpe oss med å finne noe. Han introduserte oss til naboene, en lokal snekker og en venn av han som eide en kebab sjappe i Ulcijn. Ingen av dem hadde arbeid til oss, men kebab mannen tipset oss om noen andre igjen og slik fortsatte det. For å gjøre en lang historie kort så tror jeg vi må ha håndhilst på omtrent 20 stykker i løpet av de dagene. Det gikk imidlertid dårlig med jakten på arbeid. Hovedproblemet var at vi ikke hadde arbeidstillatelse. Siden det var mange ulovlige arbeidere i området så var det også mye kontroller. Så det papiret gjorde det vanskelig for oss. Siste stedet vi forsøkte var årsaken vel så mye at bonden ikke ville vi skulle bli bitt av slanger. Ingen jobb, men han spanderte vannmelon rett fra åkeren. Det var rett og slett den beste vannmelonen noen sinne!

 

 

 


Categories: Norsk, by Kenneth

Post a Comment

Oops!

Oops, you forgot something.

Oops!

The words you entered did not match the given text. Please try again.

You must be a member to comment on this page. Sign In or Register

0 Comments